Notelesing

Notelesing:

Når man spiller et instrument, er det svært praktisk å være i stand til å lese noter, men det er også en enorm fordel å være i stand til å spille uten, og å kunne lære seg en slått kun ved å høre på dem. Se derfor litt på notelesing dersom dere har lyst, men prøv å ikke la notene ta overhånd. Prøv fremdeles å legge merke til melodien dere spiller, så ikke musikken blir redusert til en prikk på en notelinje, og alle tanker blir opptatt med å omsette prikkene på notelinjene til en finger på en streng.

Alle noter skrives i utgangspunktet på et system av 5 notelinjer, og vi skriver tonene som prikker enten  eller mellom notelinjene. Noen noter går utenfor de 5 vanlige notelinjene, og dersom det er tilfellet, slenger vi på noen lokale ekstra-notelinjer akkurat for tonen det gjelder. På figuren nedenfor har jeg skrevet opp alle notene fra en løs G til en tredjefinger på E. En løs G er så lavt det er mulig å komme på ei fele (uten å stemme den om), og en tredjefinger på E er riktignok ikke det høyeste en kan komme (en kan flytte handa lenger opp på gripebrettet for å forkorte den vibrerende delen av strengen ytterligere), men jeg kan love at dere ikke trenger å tenke høyere enn tredjefinger på E i dette kurset, ihvertfall. På figuren nedenfor har jeg på de to øverste notelinjene skrevet opp alle noter man kan få til på ei fele uten å flytte handa, og under notene har jeg skrevet hvilken finger på hvilken streng man bruker for å spille dem. På de tre nederste notelinjene har jeg skrevet ned noter med forskjellig lengde.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hvor nota står i notesystemet bestemmer hvilken tone dere skal spille (hvis du vil trene på dette, så ta notequizen), mens hvordan nota ser ut bestemmer hvor lenge den skal spilles. På de tre nederste notelinjene har jeg gitt eksempler på noter med forskjellig lengde (pluss litt andre ting). Eksemplene er nummerert fra 1 til 18. Her kommer forklaringene:

  1. Helnote. Varer i fire taktslag, eller en hel takt, dersom man spiller fjerdedelstakt (se nedenfor for forklaring på dette).
  2. Punktert halvnote. Halvnoten varer i to slag, og en punktering (som skrives som en prikk bak nota) gjør at nota blir én og en halv gang så lang som den skulle vært. Denne noten skal altså vare i tre slag.
  3. Halvnote. Varer i to slag.
  4. Punktert fjerdedelsnote. Varer i et og et halvt slag.
  5. Fjerdedelsnote. Varer i ett slag.
  6. Åttendelsnote. Varer et halvt slag.
  7. Dette er også åttendelsnoter, men når åttendelsnoter står sammen, skrives de gjerne på denne måten.
  8. Punktert åttendelsnote + sekstendelsnote. Tilsammen skal disse to vare i ett slag.
  9. Enkelt sekstendelsnote.
  10. Varianter av sekstendelsnoter som står sammen.
  11. Dette kalles en triol. Siden den skrives som tre åttendedelsnoter, skulle en tro den varte i et-og-et-halvt slag, men de tre notene skal fordeles likt over ett slag. En triol er alltid merket med et tretall, slik som her. Tre åttendelsnoter uten tretallet på toppen, ville blitt spilt som helt vanlige åttendelsnoter, og ville til sammen ha vart i et-og-et-halvt slag.
  12. Trettitodelsnote. Skal være halvparten så kort som en sekstendedelsnote. Det går altså 32 av dem på en takt med fire slag i.
  13. Sekstifiredelsnote. Skal være halvparten så kort som en trettitodelsnote. Disse er ekstremt sjeldne i praksis. Jeg har aldri sett noter med noe kortere enn trettitodelsnoter.
  14. Fire sekstendedelsnoter. Tegnet som står under dem betyr at de skal spilles på samme strøk, altså uten å bytte retning på strøket mellom hver tone.
  15. Triol der de to siste tonene i triolen skal spilles på samme strøk.
  16. Åttendedelsnote med forslag. Et forslag er en så kort note at den kun skal skvises inn helt kort før en annen note. De skal altså ikke vare så lenge at de påvirker rytmen eller tellinga. Forslag skrives stort sett alltid som åttendelsnoter, men det er bare en skrivemåte. I eksemplet ovenfor skal begge notene ha samme lengde som en enkelt åttendelsnote. Forslaget spiser altså opp litt av lengden til åttendedelsnota den står foran. Hadde det stått forslag før en fjerdedelsnote, skulle de to notene til sammen også ha hatt samme lengde som en enkelt fjerdedelsnote. Forslagene spilles alltid (jeg har ihvertfall aldri sett noe annet) på samme bue som tonen de står før.
    Forslag brukes som ornamenteringsmetode, og er nokså vanlige, ihvertfall i folkemusikk.
  17. Fjerdedelsnote med trille. Når man triller bruker man fingeren over den som står markert på nota, så man veksler raskt mellom to toner. Dette er også en svært vanlig ornamenteringsteknikk innen folkemusikken.
  18. Fjerdedelsnote med staccato-tegn. Når man spiller staccato, skal tonen man stoppe buen et bitte lite øyeblikk både før og etter tonen, så den høres mer firkantet ut og mindre myk enn en vanlig tone vil høres ut. Når man skal spille staccato angis det med en prikk under nota.

Når dere leser noter, vil dere ikke bare se noter, men også pauser. Som noter, kan også pauser ha forskjellig lengde. Jeg har lagt med et eksempel på pauser nedenfor:

 

 

 

  1. Pause en hel takt (dersom man spiller fjerdedelstakt og har fire slag i takten. Pausen har samme lengde som en helnote).
  2. Pause en halv takt (eller to slag, samme lengde som på en halvnote).
  3. Pause i ett slag (samme lengde som på en fjerdedelsnote).
  4. Pause et halvt slag (samme lengde som på en åttendelsnote).
  5. Pause et kvart slag (samme lengde som på en sekstendelsnote).
  6. Pause i et åttendelsslag (samme lengde som på en trettitodelsnote)
  7. Pause i et seksendelsslag (samme lengde som på en sekstifiredelsnote)

Ellers, når dere spiller etter noter vil både takttypen og tonearten alltid være angitt på begynnelsen av hver notelinje. Takttypen er rimelig grei. Den forteller dere hvor mange fjerdedelsnoter dere spiller per takt. De mest vanlige er fire fjerdedelstakt og tre fjerdedelstakt. Valser og polser går i tre fjerdedelstakt, mens reinlendere og marsjer går i fire fjerdedelstakt. Man kan også spille i to fjerdedelstakt (eller fem fjerdedelstakt, for den saks skyld, men det brukes lite i folkemusikk).

 

Repetisjonstegn og hus:

Musikere er like late som andre folk (i den forstand at vi ikke liker å gjøre arbeid vi ikke er nødt til å gjøre), så dersom en sekvens i en melodi skal spilles flere ganger, har vi et lite triks for å indikere hvilken del det gjelder. Dette trikset er repetisjonsteg, som sparer oss arbeidet med å skrive ned den samme sekvensen på noter flere ganger. Et repetisjonstegn er to prikker som står ved siden av en litt tykkere taktstrek enn det som er vanlig. Den sekvensen som skal repeteres står mellom to repetisjonstegn (som da vil stå på hver sin side av den litt tykkere taktstreken), som vist her:

Repetisjon

 

 

Det er ikke alltid dere vil se to repetisjonstegn. Av og til ser dere bare det bakerste. Da vil det si at dere skal gå helt tilbake til starten av melodien.

I folkemusikk er det ofte slik at et vek består av to melodideler som er nesten helt like. Det eneste som skiller dem er ofte den siste takten. Siden de to delene som skal repteres da ikke er helt like, skulle en tro at man faktisk i dette tilfellet var nødt til å skrive opp de to delene hver for seg slik de skal spilles, og at det ikke er noen vei utenom. Men her har vi musikere et triks vi bruker – nemlig hus. Et hus er markert med det har et tall over seg, og regelen med hus er at dere kun skal besøke et bestemt hus én gang. Hvis dere spiller en slått, kommer til en takt der det står 1. over den, så spiller dere denne takten først, reptererer, slik dere får beskjed om å gjøre av repetisjonstegnet inne i det første huset, går tilbake til det første repetisjonstegnet, og spiller det samme en gang til, helt til dere kommer tilbake til hus 1. Da har dere allerede vært der, så da hopper dere over det, og går i hus 2 istedet. Deretter spiller dere videre.

Hus

 

 

 

 

Dur og moll:

Når det gjelder toneart, trenger dere foreløpig ikke bekymre dere så veldig for dette, fordi vi i disse kursene stort sett kommer til å holde oss i D-dur og G-dur. Men det finnes også 13 andre durer man kan spille i (i tillegg kan man spille i 15 forskjellige typer moll). Tonearten vil være angitt som en ansamling av enten kryss eller b-er, som står ved siden av de tallene som angir takten på starten av hver notelinje. Kryssene eller b-ene vil være plassert på de tonene der man enten skal ha høye eller lave fingre i forhold til hva man ville hatt når man spiller i C-dur. D-dur har to kryss, hvilket vil si at to toner i skalaen skal spilles med høye fingre i forhold til om man hadde spilt en C-dur-skala.

 

D-dur:

Jeg har lagd en figur som viser hvor fingrene skal stå når dere spiller i D dur. Jeg har i tillegg lagd en modifisert versjon som viser hvor fingrene skal stå når vi spiller i C-dur. Slapp helt av, vi skal ikke spille i C-dur foreløpig, men figuren er likevel grei når man skal prøve å forstå hvorfor kryssene som symboliserer D-dur står akkurat der de står. Når man spiller i D-dur, står kryssene slik på notelinjene:

D-dur

 

 

 

Et av kryssene står den øverste notelinja, mens det andre krysset står plassert mellom notelinje tre og fire dersom man teller nedenfra. Gå tilbake til den første figuren på denne siden, se om dere finner ut hvilke fingre på hvilke strenger disse kryssene korresponderer til, og prøv deretter å forstå figurene nedenfor, som sammenligner fingersettingen i D-dur og C-dur.

 

 

Som dere ser på figurene ovenfor er det enkelte halvtoner som har samme navn som tonen under seg, men med et kryss etterpå (G#, C#, F#, A#). Når man spiller C-dur, spiller man ikke noen av disse. I D-dur spiller man to av dem, og det er derfor D-dur symboliseres med to kryss. Kryssene står på de tonene som skal være høye i D-dur i forhold til i C-dur. Hvis dere sammenligner figurene som viser fingersetting ser dere at andrefingeren på A og førstefingeren på E skal være høye i D-dur i forhold til i C-dur.

Hvis dere er ekstra observante, har antagelig tanken slått dere at det ikke bare er på E-strengen vi har fiss når vi spiller D-dur, og ikke bare på A-strengen vi har en ciss. Siden en skala er sju toner, og den samme tonen kan finnes igjen sju toner over eller under den vi for øyeblikket spiller, har vi når vi spiller D-dur også en ciss på G-strengen og en fiss på D-strengen. Men selv om de kan finnes igjen flere plasser på gripebrettet (eller i notesystemet), er det fremdeles den samme tonen, bare med en oktavs mellomrom. Så for å spare oss selv arbeid, skriver vi dem kun opp én gang. Men bare for å gjøre det klart; når vi spiller D-dur, spiller vi begge cissene og begge fissene, selv om kryssene som markerer D-dur, bare markerer én fiss og én ciss.

 

G-dur:

På en måte er G-dur enklere å spille enn D-dur, for i G-dur har G- og D-strengen lik fingersetting, og også A- og E-strengen. I D-dur, derimot, er det kun D- og A-strengen som har lik fingersetting, mens både G-en og E-en har sin egen spesielle.
I G-dur står både førstefingeren og tredjefingeren på samme plass på alle fire strenger. Andrefingeren, derimot, skal være vanlig (eller høy, om dere vil) på G- og D-strengen, og lav på A- og E-strengen. Altså skal fingrene se ut som på figuren under. Når man spiller G-dur, som bare har ett kryss, vil krysset stå plassert her:

G-dur

 

 

 

Dette krysset svarer til en førstefinger på E-strengene, eller en fiss, om dere vil. Det vil altså si at alle tonene som skulle vært en F i C-dur, istedet skal bli til en fiss når man spiller i G-dur.

 

 

A-dur:

A-dur har tre kryss, plassert i notesystemet der man i C-dur ville spilt henholdsvis en C, en F og en G.

A-dur

 

 

Det vil si at man i A-dur istedet skal spille ciss, fiss og giss. Det faktum at det er kryss for G i A-dur gjør at man ikke kan spille en løs G lenger, så dersom man støter på den laveste G-en (altså løs streng) i A-dur, må man bruke lav førstefinger, og istedet spille en giss.

Andre durer:

Selv om vi i disse kursene for det meste holder oss i D-dur og G-dur, kan man også spille andre durer. A-dur har tre kryss, E-dur fire, H-dur har fem (på engelsk skriver de ikke H, men B, og noteprogrammet mitt, som jeg har kopiert denne figuren fra, snakker engelsk), fiss-dur har seks, og ciss-dur har sju.

Hvis man tar for seg b-toneartene har F-dur én b, B-dur to b-er, ess-dur tre b-er, ass-dur fire b-er, dess-dur har seks b-er, og cess-dur sju.

Durer

 

 

 

 

 

Jeg er fullt klar over at det ser forferdelig ut med alt for mange kryss eller b-er. Men slapp av – jeg har aldri sett en note med flere kryss enn E-dur, eller flere b-er enn ess-dur. Så selv om det er teoretisk mulig å spille i gess-dur, gjøres det omtrent aldri i praksis.

Selv om det i teorien finnes 15 forskjellige durer man kan spille i, finnes det i praksis bare 12. Selv om H-dur vil spilles med en hel masse høye fingre, og cess-dur vil spilles med ekstremt mange lave fingre, vil tonene i en H-dur-skala og en cess-dur-skala være nøyaktig de samme fordi alle de høye fingrene i H-dur matcher de lave fingrene i cess-dur helt nøyaktig. Det samme er tilfelle for fiss-dur og gess-dur, og for ciss-dur og dess-dur. Hvis dere ikke tror meg, så kan dere teste ut hvor mye dere har skjønt av å omsette kryss og b-er til fingersetning, og lage dere samme type fingersettingsfigurer som jeg har vist for C-dur, D-dur og G-dur lenger oppe på denne siden. Da vil dere se at de figurene vil bli like for dur-parene jeg har snakket om her.

Helt til slutt, som en fun-fact, kan jeg gi dere et par regler for å huske de forskjellige durene. Disse lærte jeg da jeg var liten og gikk i skoleorkester.

Regle for å huske kryss-tonearter: Gå Du Aldri Etter Hans Fisk (som altså hjelper oss å huske rekkefølgen G-dur (ett kryss), D-dur (to kryss), A-dur (tre kryss), E-dur (fire kryss), H-dur (fem kryss) og fiss-dur (seks kryss). Av en eller annen grunn har ikke regla med ciss-dur, antagelig fordi ingen kom på et ord som begynner på ciss som passer inn etter fisk).

Regle for å huske b-tonearter: Få Banka Espen Aspen Dessuten Gespen Cespen (som altså står for F-dur, B-dur, Ess-dur, Ass-dur, Dess-dur, Gess-dur og Cess-dur).

Spelmannslaget i BUL Nidaros